Ny narkotikapolitikk med Willy Pedersen

Tirsdag 24. august var det debatt med temaet «Mot en ny narkotikapolitikk?» på Chateau Neuf i Oslo. I panelet satt Willy Pedersen, professor i sosiologi ved Universitetet i Oslo og tilhenger av legalisering av cannabis, Åslaug Haga, medlem av Stoltenberg-utvalget, Marit Myklebust, medlem av Stoltenberg-utvalget og leder for gatehospitalet i Oslo og Knut Reinås, leder av Forbundet Mot Rusgift (FMR) og Anette Gultvedt, leder av Norsk Narkotikapolitiforening (NNPF).

Panelet. Fra venstre: Reinås, Pedersen, Gultvedt, Haga og Myklebust. Foto: På Høy Tid (CC-by-sa 3.0)

Til å begynne med fikk hver deltaker noen minutter til å presentere sine tanker rundt utviklingen i narkotikapolitikken, så kom en debatt deltakerne i mellom, og til slutt innspill fra publikum. Ordstyrer presenterte arenaen som norges frieste scene, og sa at tradisjonen er å klappe før noen snakker, og så kan man velge om man vil klappe eller ikke etterpå.

Debatten ble i stor grad fokusert rundt heroin og tungt rusavhengige, men etter press fra publikum og ordstyrer fikk man også noe cannabisdebatt. Det virket som det kun var Willy Pedersen som virkelig hadde innsett at brorparten av de som bruker cannabis ikke har noen problemer. Pedersen har forsket på cannabiskulturen i en årrekke, og har nylig kommet til at kriminaliseringen av cannabisbruk er feil. De andre deltakernes utsagn var preget av at de kun hadde møtt det lille mindretallet problembrukere i sitt arbeide, og inneholdt mye klassisk overdramatisering og frykt.

Frykten for bananskall
Gultvedt mener at hasj er farlig, selv om de fleste forskere i dag er enige om at det er mindre skadelig enn alkohol. Gultvedt sa videre at NNPF har en visjon om et narkotikafritt samfunn. Hun trakk fram problemungdom hun møter i jobben, og det virket ikke som hun innså at mangel på regulering og aldersgrense eller forbudet i seg selv skapte problemer for disse ungdommene. Den siste problemstillingen tok dog Willy Pedersen opp ganske grundig. Gultvedt viste i tillegg manglede kunnskaper om narkotika da hun påstod at det gikk an å ruse seg på tørkede bananskall – en velkjent, gammel myte.

Anette Gultvedt, leder i Norsk Narkotikapolitiforening. Foto: På Høy Tid (CC-by-sa 3.0)

Pedersen oppsummerte veldig greit, på en diplomatisk måte, hvordan det veldige fokuset på straff i narkotikapolitikken nå anses av flere og flere som et feiltrinn. Krigen mot narkotika er noe fremmed, som kommer fra Amerika, som vi nå er i ferd med å gå bort i fra. Han konstaterte at cannabis nå de facto er lovlig i både Nederland og California, og at det ikke har ført til noen vesentlig økning i bruk. Samtidig nevnte han at flere og flere land i Europa avkriminaliserte. Han ser for seg at cannabis vil avkriminaliseres i Norge ganske snart, og at det også etterhvert legaliseres, og han håpet debatten fortsetter allerede i høst. Pedersen fikk mye applaus.

Knut Reinås og Willy Pedersen. Foto: På Høy Tid (CC-by-sa 3.0)

Haga og Myklebust snakket stort sett om heroin og tunge rusbrukere. Myklebust hadde et interessant perspektiv, siden hun jobber med disse til daglig – hun fremhevet boligsituasjonen som det aller viktigste for denne hjelpetrengende gruppen, og ga oss et sjeldent blikk inn i de tunge rusavhengiges vansklige hverdag. Haga fortalte hva Stoltenberg-utvalget hadde lagt vekt på i forhold til denne gruppen, og sa at hun ikke forstod hvorfor ikke regjeringen virkelig tok tak i denne saken nå som rapporten forelo. Hun sa at det var opp til oss i salen å kreve at regjeringen gjør det, og at ingen skal undervurdere sin egen evne til å skape forandringer gjennom aktivisme.

Gultvedt virket som om hun på mange måter innså at det var på tide at politiet sluttet å straffe folk som ruser seg, men gjentok fortsatt mange urealistiske ambisjoner. Hun uttrykte på et tidspunkt, til applaus fra publikum at de ikke lenger ønsket denne oppgaven – at helsepersonell burde ta over. Reinås fremstod som en gammel, hyggelig bestefar, i toneleiet, men viste klart at han ikke har fulgt med i timen – flere ganger kom han med regelrette usannheter som i liten grad ga et nyansert bilde. Han har også begynt å ordlegge seg på samme måte som Arild Knutsen og reformbevegelsen, men legger diametralt motsatte holdninger bak, i noe som nærmest kan høres ut som et forsøk på å forvrenge terminologien.

Etter presentasjonen kom det spørsmål fra salen – noen av de mest interessante gikk på hvorvidt man har råderett over egen kropp, og forskjellen på bruk og misbruk. Jarle Fagerheim fra Ungdom for human narkotikapolitikk stilte spørsmål om regulering av narkotika. Anita Nyholt kom med spørsmål om medisinsk bruk av cannabis, og fikk et utfyllende svar fra Willy Pedersen. Mye tyder i følge Pedersen på at det er politisk vilje for medisinsk cannabis i Norge i forhold til enkelte lidelser slik som MS, tourettes og cellegiftpasienter.

Noe av det mest inspirerende i debatten var overnevnte Åslaug Hagas oppmaning til de i salen om å legge press på politikerne for å få en ny narkotikapolitikk. Det gjenstår å se både hva regjeringen gjør fremover, og hvordan debatten utvikler seg internasjonalt og her hjemme. Pedersen ser i hvert fall for seg en snarlig avkriminalisering av bruk av cannabis og annen narkotika, og en form for legalisering av cannabis i løpet av en 10-15-års-periode.

Del 2 av Willy Pedersens innlegg.

Lederen for Norsk Narkotikapolitiforening tror at man kan ruse seg på bananskall:

Åslaug Haga om politisk vilje i narkotikapolitikken:

Advertisements

Grunnverdier i narkotikapolitikken, en oppsummering

Første møte: hvor ble verdiene av?
Den 1. februar ble det første av to møter om grunnverdier i narkotikapolitikken ved Universitetet i Oslo avholdt. Møtet spør hvor våre norske, menneskelige og demokratiske grunnverdier er blitt av i narkotikapolitikken. Det første møtet hadde innlegg fra sokneprest Grete Hauge fra Paulus Kirke, tidligere høyesterettsdommer Ketil Lund, legene Joe Siri Ekgren og Eyolf Faleide, professor Reidun Førde, regissøren Torstein Bieler Østtveit og forskjellige innlegg fra salen.

Sokneprest Hauge snakket om at alle var født inn i avhengighet av hverandre og samfunnets krav, og menneskets plass i det hele. Hauge mener at kontrollen og utstøtingen står i strid med de kristne verdier. Tidligere høyesterettsdommer Ketil Lund holdt så et gripende innlegg der han uttrykte at han angret veldig på dommene han hadde avsagt i forhold til narkotika i løpet av sin karriere. I følge Lund har det vært rystende å erkjenne hva han har vært med på. Et referat av innlegget til Lund finnes hos =Oslo. Legene Ekgren og Faleide holdt innlegg om sitt legevirke. Ekgren fikk tydelig fram at de narkomane lever i en akutt livstruende situasjon, og at dagens system med et langvarig og byråkratisk kontrollapparat fungerer mot sin hensikt. Ekgren fremholdt viktigheten av at substitusjonsmedisin er tilgjengelig umiddelbart når en avhengig ber om det, innen seks timer. Legene viste klart hvordan narkomane forskjellsbehandles i forhold til grunnleggende helserettigheter.

Andre møte: En annen narkotikapolitikk
Den 1. mars ble andre møte om grunnverdier i narkotikapolitikken ved Universitetet i Oslo avholdt. Oppmøtet var meget bra, og det var minst tre ganger så mange tilskuere som på det første møtet. Nesten hele  Unge Venstre var representert, Thorvald Stoltenberg var i salen, det samme var stortingsrepresentanten Thor Erik Forsberg som tok til orde for avkriminalisering i fjor høst. Representanter for den nystartede organisasjonen Ungdom for human narkotikapolitikk delte ut flyveblader til alle som var på vei inn til møtet.

En kritikk av LAR
Professor Aslak Syse ved Institutt for offentlig rett ved Universitetet i Oslo kom med en kritikk av LAR, systemet for substitusjonsmedisinering i Norge. Systemet tar fra de narkomane retten til helsebehandling ved å være for byråkratisk. Syse viste fram de engelske retningslinjene, som var mye mer kortfattete.

Se video av Aslak Syse: del 1, del 2.

Lovløs lege vil ha makt
Den «lovløse legen» Dagfinn Haarr fra Kristiansand, kom så med et legevitenskaplig innlegg der han forklarte hvilken situasjon hans ruspasienter er i. De heroinavhengige har gitt hjernen for mye belønning tilført kunstig utenfra. Etter en periodes lykkelig bruk, vil heroinisten kun oppleve en «friskmelding» ved tilførsel, og ikke lenger få den samme rusen. Når heroinisten så slutter, vil vedkommende være i en ekstremt depressiv og kritisk fase, og det er i denne fasen Haar mener de fleste ber om hjelp. Da må vi kunne gi den umiddelbart, og ikke med 6-8 ukers ventetid slik det er i dag. Haarr kritiserte norsk behandling av ruspasienter for mangel på spesialister, og for å være villkårlig utformet. Han sammenliknet også den arbitrære utskrivingen fra LAR med en dødsstraff, da  sanksjonsregimet setter den narkomane en situasjonen som ofte fører til overdose. De to mest farlige situasjonene for en narkoman er i følge Haar rett etter å ha kommet ut av fengsel, og etter utskriving fra behandling. I tillegg mener Haar at vi har moderne varianter både av gjeldsfengsel og straffearbeide for de narkomane i Norge i 2010. Han sa det er mange leger som medisinerer narkomane, men på grunn av risiko for tilsynssaker foregår dette litt som når det selges «porno under disken». Haarr mente også at mange av hans pasienter hadde såkalte «cannabislunger», noe han mente var veldig skadelig (uten å si noe om det skyldtes cannabisen eller tobakken).

Relasjon, relasjon, relasjon. Veldig viktig for Haars behandling, noe som også rimer med Arild Knutsens ønsker om individuell tilpasning. Alle vil bli elsket og høre positive tilbakemeldinger, og pasientene må få ros og makt. Langt flere bruker denne muligheten riktig enn de som misbruker den, hevder Haar. Haar mener narkomani er en hjernesykdom, og ønsker moralisme og jusvesen ut av behandlingen – men ikke før vi har noe annet, som er bedre, på plass.

Se video av Dagfinn Haarr: del 1, del 2, del 3.

Brukerperspektiv, legalisering for å regulere
Gatefolkets forkjemper og årets osloborger, Arild Knutsen, leder for Foreningen for human narkotikapolitikk, holdt så et innlegg om brukernes urettferdige hverdag i Norge og legalisering av narkotika. Han fortalte om hvordan vi har ti tusen vanskeligstilte stoffbrukere i Norge, som blir kjeppjaget av samfunnet og som i hverdagen hele tiden må lete etter neste dose. De får ingen oppsøkende hjelp: den oppsøkende «hjelpen» er politiet, som trakasserer og plager dem. Forbudspolitikken er i følge Arild mislykket, diskriminerende og generaliserende.

De narkomane er i følge Arild disponert for sin sykdom. En av tjue gutter og en av ti jenter i Norge har i følge Arild opplevd seksuelt misbruk, og det er en hovedårsakene til narkomani. Han beskriver et samfunn der vi støter ut avvikere, som deretter inkluderes i narkomiljøet. Tragedien er at de som har blitt misbrukt ofte ender opp med å selge kroppen sin for å finansiere narkotika. Dermed ber vi, med vår politikk, om at misbruket og elendigheten fortsetter.

Arild forteller om hvordan det gikk da vi kriminaliserte alkohol, og at det er de samme folkepsykologiske faktorene som spiller inn: en forakt for svakhet. Han forteller også om hvordan USA gjennom sitt forbudshysteri og sin motreaksjon mot hippiebevegelsen fikk Norge til å gjennomføre forbudet, og antyder at det ikke er tilfeldig at vi ser hippiene røyke hasj i Slottsparken to år etter midlet ble fjernet fra norske apoteker. Hippiene var fiender av samfunnet.

Gjennom vår narkotikapolitikk mener Knutsen at vi legitimerer tortur og henrettelser i andre land.

Først på 1980-tallet begynte noen å snakke om sprøyteutdeling og skadereduksjon som følge av AIDS-epidemien. Også da var dette kontroversielt. Hver dag deles det ut 6900 sprøyter i Oslo. Men 70% av stoffbrukerne har allikevel hepatitt C, fordi det ikke deles ut fullstendige sett med sterilt vann, askorbinsyre o.l., slik Arild gjør.

Folk som får problemer med narkotika ber ikke om hjelp, for de frykter straff, i følge Knutsen.

Bivirkningene av Subutex er i følge Knutsen negative, det samme kan de være med metadon. I stedet burde vi medisinere med flere opiater tilpasset hver enkelt bruker, siden kroppen til brukere reagerer forskjellig på forskjellig medisinering. Vi burde bruke hele verktøyskapet: dolcontin, etc. også heroin.

Til slutt forteller Knutsen hvordan full legalisering er det eneste som kan gi oss full kontroll over rusmidlene, med vekt på all elendigheten og alle dødsfallene forbudet skaper både i utlandet og hjemme.

Se video av Arild Knutsens innlegg: del 1, del 2 (GA-TV). Del 1, del 2 (FHN).

Psykiateren Marc Reisinger fra Belgia
Reisinger viser oss hva Norge kan lære av erfaringer fra utlandet. I Frankrike og Belgia er det familielegene (fastlegen) som kan gi substitusjonsmedisin med en gang. Nesten all medisinering av narkomane foregår på denne måten. Han viser statistikk over hvor lave overdosetall Frankrike har i forhold til Norge, og hvordan deres substitusjonssystem faktisk fungerer og har gitt utslag statistisk, i motsetning til LAR, der man kan se en økning i overdoser selv etter metadon ble innført.

Mekanismene rundt heroinavhengighet fører før eller senere til at den avhengige vil be om hjelp. Det er viktig at vi da kan gi den hjelpen. Buprenorfin og metadon gir en normalisert tilstand i 24 timer slik at den narkomane kan slippe å jage etter neste dose.

Reisinger sammenlikner Norge og Belgia/Frankrike på mange områder, og viser hvordan de er blitt kvitt åpne russcener, omsetning av Subutex på det illegale markedet o.l. Man ser at det er mye mindre kriminalitet utenfor behandling enn hos de som får det. Reisinger mener at norske myndigheter ikke skal forsøke å hindre narkomane som drar til utlandet for å få substitusjonsmedisin, og at vi må innføre et liknende system som er mye mindre kostbart, enklere, og med lavere terskel, der legen kan gi medisin direkte. Med andre ord: liberalisere/fjerne regelverket og gi tillit til legene.

Se video av Reisinger: del 1, del 2.

Nye takter i utlandet
Førsteamanuensis Knut Papendorf ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi ved Universitetet i Oslo  forteller hvordan sprøyterommet i Oslo er altfor lite brukt, og at det ikke på langt nær dekker behovet. Dette skyldes i følge Papendorf at man ikke har godtatt skadereduksjon som prinsipp fullt ut i Norge. Hadde man hatt flere sprøyterom, kunne man fått realisert virkningen vi ser i de landene som har utstrakt bruk av slike skadereduserende tiltak.

Så forteller Papendorf om hvordan domstolene i Tyskland har avkriminalisert personlig bruk og besittelse av inntil 30 gram hasj. Til latter fra salen viser han fram en illustrasjon med hasjrøykende dommere, og antyder at de kanskje hadde egeninteresse i avgjørelsen. Hasjrøyking anses som et privat anliggende i Tyskland, så lenge det ikke går ut over andre, dvs. når det ikke brukes i nærheten av barn eller liknende.

Avkriminalisering av bruk og besittelse
Professor Ragnar Hauge beklager sin hese stemme, og sier «det kan jo ha mange årsaker» til latter fra salen. Hauge var sentral i straffelovskommisjonen som foreslo avkriminalisering i 2002, og forklarer litt om bakgrunnen for deres avgjørelse. Han sier omtrent det samme som på fagmøtet til SIRUS. Den triste historien om hvordan straffene for narkotika ble strengere enn for drap i Norge gjengis, og det vitses om en konkurranse partiene i mellom om hvem som var mest mot narkotika som foregikk på 80-tallet. Hauge viser til at strafferetten kun burde brukes mot skader som går direkte ut over andre, og at straff for bruk av narkotika er misbruk av strafferetten. Begrunnelsen for at Odd Einar Dørum avviste forslaget om avkriminalisering var de indirekte skadene narkotikabrukeren påførte sine nærmeste, signalet en avkriminalisering ville kunne gi, og kriminaliteten som følger i kjølvannet. Hauge reflekterer over begrunnelsen for at straffelovskommisjonen ikke ble hørt på dette punktet, og kommer fram til at den eneste begrunnelsen må være politikernes frykt overfor hvordan velgerne vil reagere. Han viser til at mange andre ting som er skadelige ikke er regulert gjennom strafferetten, slik som risikosport, alkohol (som er langt mer ødeleggende for familier i følge Hauge) og uvettige økonomiske disposisjoner. Videre tror han ikke noen vil oppfatte en avkriminalisering som et aksept for narkotikabruk.

Marihuana. (Creative Commons)

Regulert omsetning av cannabis og andre svakere stoffer
Willy Pedersen, professor ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo holdt så et innlegg der han tok til orde for et lovlig, regulert salg av cannabis, og et ennå mer regulert salg av tobakk, men advarte mot kriminalisering (Pedersen ønsker også å regulere salget av khat).

Pedersen sa han hadde ennå mer grunn til å beklage sin motstand mot cannabis enn det Ketil Lund hadde, fordi han tross alt har forsket på cannabis i 25 år.

Pedersen sier at mange opplever det han sier som ekstremt, men det er i følge ham vår 40-årige forbudspolitikk som egentlig er ekstrem. Det har vært en moralsk panikk mot ungdomsopprør og fremmede stoffer.

Så mye som Pedersen gjerne vil trylle bort stoffene, mener han vi må innse at det ikke er mulig. Vi må lære oss å leve med dem, og avslutte «war on drugs». Han forteller hvordan forbudet gir store penger til kriminelle, og finansierer krig og ustabilitet i utlandet.

Pedersen sier at ganske mange av cannabisbrukerne han har intervjuet har diagnosen ADHD, og bruker cannabis for å slappe av. Han sier også at det er en stor kultur rundt rusmidlet, og at mange av brukerne ser på dette som «sitt» rusmiddel, som er bedre enn alkoholen. Pedersen mener en regulert lovliggjøring vil minske omfanget av denne kulturen.

Problemene rundt hasjforbudet gjelder en større gruppe mennesker enn de som rammes av heroinpolitikken. Cannabis er i følge Pedersen skadelig, men litt mindre skadelig enn alkohol og tobakk. Derfor må vi se mot hvordan vi regulerer disse stoffene – vi kan klare å redusere bruken innenfor et lovlig system. Pedersen kan tenke seg et rusmonopol eller apotek som selger varene. Det er i følge Pedersen ikke særlig tiltrekkende å måtte stå i samme kø som sin nikotinavhengige bestemor for å kjøpe cannabis. Han trekker frem modeller vi nå ser i California og Nederland, og også det som er vedtatt i København, for legalisering av cannabis. Men han sier også at vi kan ta det beste fra disse modellene og få til en ennå bedre regulert kontroll i Norge.

Del 2 av Pedersens innlegg.

Nils Christie, norges mest kjente kriminolog. Foto: wickenden (Creative Commons)

Legenden Nils Christie
Christie er først og fremst veldig glad, og har ikke så mye å si. Han uttrykker stor glede over at det endelig er i ferd med å skje forandring på narkotikafeltet, og sier det er naturlig at dette møtet kom nå, slik at vi kan samle oss, vi som er mot denne politikken.

Han sier: det vi gjør er galt.

Det er noe som skriker, noe som ikke stemmer. Vi kan ikke ha det sånn. Narkotikapolitikken er i utakt med våre grunnverdier og våre rettslige standarder. Det avviker også fra kristen standard. Han sammenlikner det med alkoholpolitikken, og sier at vi i fremtiden kommer til å lure på hvordan dette kunne oppstå. Vi er nå ved et veiskille der flere og flere ser at dette går galt, i følge Christie.

Christie sier det har vært en gave å lytte til det som har blitt sagt på møtet. Han påpeker at det er mer og mer oppmerksomhet i media rundt det faktum at dette ikke går bra, og at vi MÅ gjøre noe. Tiden er overmoden. Og Christie er overlykkelig over det som skjer nå.

Han varsler også at det vil bli et nytt møte der Jack Cole fra Law Enforcement Against Prohibition (LEAP) – en gruppe politifolk som mener narkotikapolitikken er mislykket, kommer til Norge.

Se video av Nils Christiens kommentarer.

Innspill fra salen
Stortingsrepresentanten Thor Erik Forsberg fra Arbeiderpartiet forteller om når han stod fram for avkriminalisering i fjor høst, og hvilke reaksjoner han fikk. Mange politikere gir ham klapp på skulderen i det private, men offentlig har han blitt møtt med stillhet eller obligatorisk motstand.

En kvinne blant publikum forteller om hvordan hun savner møtesteder for mennesker der de kan delta, og drømmer om økologiske verksted etc. Selv om hun kanskje virker noe forvirret, tyder reaksjonen fra salen på at det er noe viktig å hente i ordene hennes – kanskje i hvordan samfunnet er blitt kaldere og mer systemisk: de narkomane har ikke noe sted å gå til, fellesrommene våre er borte.

Anne Solsvik, leder i Unge Venstre, forteller så om hvor vanskelig det har vært etter den massive kritikken de fikk da de kom med utspill for liberalisering av narkotikalovgivningen tidligere, og hvor uheldig de synes det var for å løse dette problemet at de ble møtt med polarisering. Unge Venstre er veldig glade for det som skjer nå.

Så kom et innlegg fra fengselslegen Kjetil Karlsen, som kan fortelle at «løsningene» Knut Storberget nå implementerer (og som han fremmer som et svar på kritikken i det siste) ikke fungerer i det hele tatt. Det legen sikter til er de såkalte rusmestringsenhetene (som fremmes sammen med krenkende ruskontrakter mot ungdom). Han mener Storberget bare forsøker å kanalisere ennå mer penger inn i justisvesenet uten at det finnes dokumenterbare virkninger. Han ber om støtte fra personene i salen, for hverken fagforening eller fengselsmyndigheter virker særlig mottakelige for hans observasjoner.

Den tidligere sjefen for SERAF, Helge Waal, tar tydelig brydd til ordet på slutten av møtet, og poengterer at han ikke er helt fornøyd med måten deler av statistikken etter hans syn har blitt misrepresentert på i løpet av møtet. Waal sier han ikke helt klarer å gi slipp på tanken om at økt tilgjengelighet fører til økt bruk. Men han sier seg enig i at norsk narkotikapolitikk har vært inhuman, med for mye straff. Waal er enig i at en nedkriminalisering eller en avkriminalisering er riktig.

Dette er slik jeg husker møtene, og det som kunne trekkes ut fra mine notater. Rettelser og supplerende kommentarer mottas med takk, skriv i kommentarfeltet under (har allerede brukt noe av informasjonen under for å oppdatere oppsummeringen).

Gateavisa har filmet deler av det andre møtet, og du finner opptakene på YouTube.
Les også mer på initiativtakernes nettsted, narkotikapolitikk.no.

Neste møte, Grunnverdier i narkotikapolitikken III, der blant annet Jan Egeland og Jack Cole fra LEAP skal holde innlegg avholdes den 3. mai. Les mer hos UiO, FHN og på Facebook. Gateavisa har en oppsummering av det tredje møtet.