Ny narkotikapolitikk med Willy Pedersen

Tirsdag 24. august var det debatt med temaet «Mot en ny narkotikapolitikk?» på Chateau Neuf i Oslo. I panelet satt Willy Pedersen, professor i sosiologi ved Universitetet i Oslo og tilhenger av legalisering av cannabis, Åslaug Haga, medlem av Stoltenberg-utvalget, Marit Myklebust, medlem av Stoltenberg-utvalget og leder for gatehospitalet i Oslo og Knut Reinås, leder av Forbundet Mot Rusgift (FMR) og Anette Gultvedt, leder av Norsk Narkotikapolitiforening (NNPF).

Panelet. Fra venstre: Reinås, Pedersen, Gultvedt, Haga og Myklebust. Foto: På Høy Tid (CC-by-sa 3.0)

Til å begynne med fikk hver deltaker noen minutter til å presentere sine tanker rundt utviklingen i narkotikapolitikken, så kom en debatt deltakerne i mellom, og til slutt innspill fra publikum. Ordstyrer presenterte arenaen som norges frieste scene, og sa at tradisjonen er å klappe før noen snakker, og så kan man velge om man vil klappe eller ikke etterpå.

Debatten ble i stor grad fokusert rundt heroin og tungt rusavhengige, men etter press fra publikum og ordstyrer fikk man også noe cannabisdebatt. Det virket som det kun var Willy Pedersen som virkelig hadde innsett at brorparten av de som bruker cannabis ikke har noen problemer. Pedersen har forsket på cannabiskulturen i en årrekke, og har nylig kommet til at kriminaliseringen av cannabisbruk er feil. De andre deltakernes utsagn var preget av at de kun hadde møtt det lille mindretallet problembrukere i sitt arbeide, og inneholdt mye klassisk overdramatisering og frykt.

Frykten for bananskall
Gultvedt mener at hasj er farlig, selv om de fleste forskere i dag er enige om at det er mindre skadelig enn alkohol. Gultvedt sa videre at NNPF har en visjon om et narkotikafritt samfunn. Hun trakk fram problemungdom hun møter i jobben, og det virket ikke som hun innså at mangel på regulering og aldersgrense eller forbudet i seg selv skapte problemer for disse ungdommene. Den siste problemstillingen tok dog Willy Pedersen opp ganske grundig. Gultvedt viste i tillegg manglede kunnskaper om narkotika da hun påstod at det gikk an å ruse seg på tørkede bananskall – en velkjent, gammel myte.

Anette Gultvedt, leder i Norsk Narkotikapolitiforening. Foto: På Høy Tid (CC-by-sa 3.0)

Pedersen oppsummerte veldig greit, på en diplomatisk måte, hvordan det veldige fokuset på straff i narkotikapolitikken nå anses av flere og flere som et feiltrinn. Krigen mot narkotika er noe fremmed, som kommer fra Amerika, som vi nå er i ferd med å gå bort i fra. Han konstaterte at cannabis nå de facto er lovlig i både Nederland og California, og at det ikke har ført til noen vesentlig økning i bruk. Samtidig nevnte han at flere og flere land i Europa avkriminaliserte. Han ser for seg at cannabis vil avkriminaliseres i Norge ganske snart, og at det også etterhvert legaliseres, og han håpet debatten fortsetter allerede i høst. Pedersen fikk mye applaus.

Knut Reinås og Willy Pedersen. Foto: På Høy Tid (CC-by-sa 3.0)

Haga og Myklebust snakket stort sett om heroin og tunge rusbrukere. Myklebust hadde et interessant perspektiv, siden hun jobber med disse til daglig – hun fremhevet boligsituasjonen som det aller viktigste for denne hjelpetrengende gruppen, og ga oss et sjeldent blikk inn i de tunge rusavhengiges vansklige hverdag. Haga fortalte hva Stoltenberg-utvalget hadde lagt vekt på i forhold til denne gruppen, og sa at hun ikke forstod hvorfor ikke regjeringen virkelig tok tak i denne saken nå som rapporten forelo. Hun sa at det var opp til oss i salen å kreve at regjeringen gjør det, og at ingen skal undervurdere sin egen evne til å skape forandringer gjennom aktivisme.

Gultvedt virket som om hun på mange måter innså at det var på tide at politiet sluttet å straffe folk som ruser seg, men gjentok fortsatt mange urealistiske ambisjoner. Hun uttrykte på et tidspunkt, til applaus fra publikum at de ikke lenger ønsket denne oppgaven – at helsepersonell burde ta over. Reinås fremstod som en gammel, hyggelig bestefar, i toneleiet, men viste klart at han ikke har fulgt med i timen – flere ganger kom han med regelrette usannheter som i liten grad ga et nyansert bilde. Han har også begynt å ordlegge seg på samme måte som Arild Knutsen og reformbevegelsen, men legger diametralt motsatte holdninger bak, i noe som nærmest kan høres ut som et forsøk på å forvrenge terminologien.

Etter presentasjonen kom det spørsmål fra salen – noen av de mest interessante gikk på hvorvidt man har råderett over egen kropp, og forskjellen på bruk og misbruk. Jarle Fagerheim fra Ungdom for human narkotikapolitikk stilte spørsmål om regulering av narkotika. Anita Nyholt kom med spørsmål om medisinsk bruk av cannabis, og fikk et utfyllende svar fra Willy Pedersen. Mye tyder i følge Pedersen på at det er politisk vilje for medisinsk cannabis i Norge i forhold til enkelte lidelser slik som MS, tourettes og cellegiftpasienter.

Noe av det mest inspirerende i debatten var overnevnte Åslaug Hagas oppmaning til de i salen om å legge press på politikerne for å få en ny narkotikapolitikk. Det gjenstår å se både hva regjeringen gjør fremover, og hvordan debatten utvikler seg internasjonalt og her hjemme. Pedersen ser i hvert fall for seg en snarlig avkriminalisering av bruk av cannabis og annen narkotika, og en form for legalisering av cannabis i løpet av en 10-15-års-periode.

Del 2 av Willy Pedersens innlegg.

Lederen for Norsk Narkotikapolitiforening tror at man kan ruse seg på bananskall:

Åslaug Haga om politisk vilje i narkotikapolitikken:

Spørsmålsrunde med Thorvald Stoltenberg og NÅ-kampanjen på Stortinget

Tirsdag 22. juni ble det avholdt et åpent møte på Stortinget om den nye ruspolitikken arrangert av AUF i anledning NÅ-kampanjen som ønsker å fremme en mer åpen debatt om rusmidler. Det kom innspill både om legalisering av cannabis og medisinsk cannabis. I tillegg til Thor Erik Forsberg, var Thorvald Stoltenberg hovedinnleggsholder. Det var en runde med spørsmål, og en runde med noe lengre kommentarer. Tilstede i salen var ungdomspolitikere, representanter fra forskjellige rusorganisasjoner, avholdsbevegelsen, reformbevegelsen og andre interesserte.

Thorvald Stoltenberg

Thorvald holdt først et langt innlegg om tanken bak de foreslåtte tiltak, som klart viste hvordan rapporten på mange måter er et diplomatisk mesterstykke. Tanken er å utvide skadereduksjon samtidig som man reduserer kontrolltiltak og gir mer tillit og inkludering. Mange av Foreningen for human narkotikapolitikks viktigste ankepunkt har blitt hørt, for eksempel ønsket om lett tilgjengelig askorbinsyre og bedre inkludering.

Stoltenberg foreslår i korte trekk å opprette statlige sentre for rusavhengige med mottak både for familie, ungdom og brukere. Han ønsker en konsulent eller los som skal hjelpe hver enkelt bruker med medisinering og tiltak. I tillegg ønsker han flere konkrete endringer, slik som å sløyfe egenandelen for rusavhengige, utvide tilbud med sprøyterom, og starte forsøk med heroin. Thorvald bruker som argument at tiltaket er utprøvet med hell i andre europeiske land, og at det gjorde inntrykk på ham å møte brukere som var tilbake i arbeid og med familie etter å ha benyttet seg av ordningen.

Så kommer en kort runde med spørsmål. Flere av dem går på hvilken opplevelse han hadde av opplegget i utlandet og strukturen på det nye systemet. Thorvald forklarer hva han likte og ikke likte i utlandet, og forklarer enkelte detaljer nærmere.

Thor Erik Forsberg holdt etter spørsmålsrunden en god appell der han forklarer bakgrunnen for sitt engasjement for ruspolitikken: at han selv har brukt illegale rusmidler, at han er homofil, og at han har vært på et sykehus for epileptikere der området var gjerdet inn med piggtråd for «å verne samfunnet mot de farlige epileptikerne». Han forklarer at han har tro på at samfunnet i fremtiden ikke vil se med samme øyne på rusbrukere, akkurat som de ikke lenger har høy sikkerhet på slike sykehus.

Så kom det en runde med innlegg der folk fra salen kunne tegne seg og holde innlegg på syv minutter. Det kom innlegg fra folk med bakgrunn fra FHN, LAR, RIO, Klar og Folkeaksjonen for lovlige utsalgssteder for hasj og marihuana. Fra de etablerte rusorganisasjonene ble det spurt forskjellige spørsmål som hadde som mål å få større klarhet i utvalgets innstillinger. En representant fra RIO holdt et av de første innleggene. Oddmund Harsvik fra KLAR holdt et innlegg der han uttrykte misnøye med heroinutdeling. Det var interessant å merke seg at de etablerte rusorganisasjonene og avholdsfolket fremstod som den tapende part – det var helt klart fra måten de uttrykte seg på og stemningen i salen at de er på vikende front i forhold til hva som er offisiell politikk i Norge. Enten må de forandre seg, eller så vil de forsvinne eller marginaliseres, var mitt inntrykk.

Sannheten er at vi alle er vinnere i denne saken, det er tross alt bedre villkår for medmennesker dette dreier seg om til syvende og sist.

Borge Andersen, medlem i FHN, spurte om det ikke var mulig å slette gjelden narkomane har og tilby dem bedre bolig enn hospits. Reformbevegelsen pekte altså på ytterligere forbedringer i forhold til inkludering.

Erlend Sand fra Unge Venstre fortalte hvordan deres organisasjon hadde blitt latterliggjort etter å ha foreslått heroinassistert behandling i sin tid, noe som viste hvor mange av forslagene som har blitt implementert i ruspolitikken som kommer fra Unge Venstre og hvor annerledes stemningen er nå.

Noe av det som brant seg sterkest fast i minnet denne kvelden var Stoltenbergs utsagn: «Vi bor i et land med ytringsfrihet, men vi må ikke ta den for gitt, og vi bør bli flinkere til å bruke den. En klok mann sa en gang, at først blir du ignorert, så sier de at du er gal, og farlig, men så går det en tid, og så finner du ikke lenger noen som er uenige med deg.»

Cannabis, medisinsk cannabis og Stoltenberg-utvalget
Anita Nyholt fra Folkeaksjonen for lovlige utsalgssteder for hasj og marihuana hadde det viktigste innlegget i forbindelse med cannabis, som gjengis i sin helhet her:

«Jeg er en av initiativtakerne til Folkeaksjonen for lovlige utsalgssteder for hasj og marihuana, som ble startet på Facebook for å samle støtte til kravet om regulering av det norske cannabismarkedet, bla med lovlige utsalgssteder og aldersgrense etter samme modell som er foreslått i Danmark, av bystyret i København.

Stoltenbergutvalgets «Rapport om narkotika» skiller ikke i mellom myke og harde stoffer, og det er varslet at det vil bli nedsatt et utvalg som skal utrede en reform etter portugisisk modell. Et kraftig signal om at lovlige utsalgssteder med norskprodusert hasj og marihuana fortsatt ligger et stykke frem i tid.

Derfor ønsker jeg å benytte denne anledningen, som privatperson, til å snakke for en gruppe mennesker, som ikke har noen organisasjon som kjemper for deres sak: De medisinske cannabisbrukerne.

I Stoltenbergutvalgets rapport står det «Hvorvidt et legemiddel anses å gi gode resultater er et forskningsspørsmål, ikke et moralsk eller politisk spørsmål». Jeg vil i den forbindelse nevne at den amerikanske legeforeningen (AMA) i fjor endret sin holdning til cannabis, og offentliggjorde at de (ut i fra nyere forskning) anser cannabis for å ha medisinske egenskaper.

De medisinske cannabisbrukernes behov vil ikke bli ivaretatt, om vi kun adopterer den portugisiske modellen. Dette fordi brukerne fortsatt kun vil ha det illegale markedet å henvende seg til, et marked hvor brukeren ikke engang vet hva de får.

Tsjekkia, Nederland, Canada og flere stater i USA har tilnærmet seg denne problematikken på annet vis, og løst det ved å tillate dyrking av inntil 6 planter til eget bruk. Om det ikke åpnes for dyrking til eget bruk, ønsker jeg å stille følgende spørsmål til det kommende utvalget:

Medisinske brukere som dyrker noen cannabisplanter i egen hage til eget bruk, og dermed unngår kontakt med kriminelle nettverk – skal disse virkelig straffes like hardt som dealerne de ønsker å unngå? Jeg håper at dette innspillet kan føre til en debatt om medisinsk bruk av cannabis, og hvordan man best ivaretar denne gruppens behov.»

Arild Knutsen fra FHN, Kristoffer Joner og Heidi Horgen

Etter Anita hadde snakket var det en tidligere rusavhengig som sa at hun antakelig ikke hadde begynt med opiater dersom hasj var legalisert – og som kraftig tok til orde for å skille mellom myke og harde stoffer.

Til slutt holdt Arild Knutsen fra Foreningen for human narkotikapolitikk et innlegg der han takket Stoltenberg for mange gode forslag og for hans innsats for de rusavhengige.

Thorvald penset i løpet av møtet inn på mange tema, blant annet hvorfor sentrene skal ligge under staten og ikke kommunen – noe han forklarte med at det vil gi et mer konsekvent tilbud med mindre avvik. Han gjentok også sin tanke om at dagens lange skolegang ikke passer alle, og at det kan være noe av årsaken til at folk faller utenfor og får rusproblemer.

Noe som var spesielt flott var å se hvor mye engasjement en mer verdig og tolerant ruspolitikk har blant kvinner. Noe som nok en gang viser at reform er en humanitær sak.

Møtet var vellykket, men på mange måter ville det vært ønskelig dersom AUF gjorde ennå mer for å fortsette dialogen om rus. Det er viktig at dette gjennombruddet i tabuene om ruspolitikk blir utnyttet til fulle slik at flere kan ta et oppgjør med fordommer om rus og vi kan få en ordentlig endring i retning aksept og inkludering. Det er også viktig at man, slik både Riksadvokat Tor-Aksel Busch og Willy Pedersen har bedt om, tar den viktige debatten om legalisering av cannabis til rekreasjonell og medisinsk bruk. Storberget har varslet at Pedersen vil bli spurt om å være med å vurdere alternativer til straff, så det er lov å håpe på et positivt utfall selv om det er mange skjær i sjøen.

Stor interesse for ny ruspolitikk
Thorvald penset inn på mange tema, blant annet hvorfor sentrene skal ligge under staten og ikke kommunen – noe han forklarte med at det vil gi et mer konsekvent tilbud med mindre avvik. Han gjentok også sin tanke om at dagens lange skolegang ikke passer alle, og at det kan være noe av årsaken til at folk faller utenfor og får rusproblemer.

Grunnverdier i narkotikapolitikken, en oppsummering

Første møte: hvor ble verdiene av?
Den 1. februar ble det første av to møter om grunnverdier i narkotikapolitikken ved Universitetet i Oslo avholdt. Møtet spør hvor våre norske, menneskelige og demokratiske grunnverdier er blitt av i narkotikapolitikken. Det første møtet hadde innlegg fra sokneprest Grete Hauge fra Paulus Kirke, tidligere høyesterettsdommer Ketil Lund, legene Joe Siri Ekgren og Eyolf Faleide, professor Reidun Førde, regissøren Torstein Bieler Østtveit og forskjellige innlegg fra salen.

Sokneprest Hauge snakket om at alle var født inn i avhengighet av hverandre og samfunnets krav, og menneskets plass i det hele. Hauge mener at kontrollen og utstøtingen står i strid med de kristne verdier. Tidligere høyesterettsdommer Ketil Lund holdt så et gripende innlegg der han uttrykte at han angret veldig på dommene han hadde avsagt i forhold til narkotika i løpet av sin karriere. I følge Lund har det vært rystende å erkjenne hva han har vært med på. Et referat av innlegget til Lund finnes hos =Oslo. Legene Ekgren og Faleide holdt innlegg om sitt legevirke. Ekgren fikk tydelig fram at de narkomane lever i en akutt livstruende situasjon, og at dagens system med et langvarig og byråkratisk kontrollapparat fungerer mot sin hensikt. Ekgren fremholdt viktigheten av at substitusjonsmedisin er tilgjengelig umiddelbart når en avhengig ber om det, innen seks timer. Legene viste klart hvordan narkomane forskjellsbehandles i forhold til grunnleggende helserettigheter.

Andre møte: En annen narkotikapolitikk
Den 1. mars ble andre møte om grunnverdier i narkotikapolitikken ved Universitetet i Oslo avholdt. Oppmøtet var meget bra, og det var minst tre ganger så mange tilskuere som på det første møtet. Nesten hele  Unge Venstre var representert, Thorvald Stoltenberg var i salen, det samme var stortingsrepresentanten Thor Erik Forsberg som tok til orde for avkriminalisering i fjor høst. Representanter for den nystartede organisasjonen Ungdom for human narkotikapolitikk delte ut flyveblader til alle som var på vei inn til møtet.

En kritikk av LAR
Professor Aslak Syse ved Institutt for offentlig rett ved Universitetet i Oslo kom med en kritikk av LAR, systemet for substitusjonsmedisinering i Norge. Systemet tar fra de narkomane retten til helsebehandling ved å være for byråkratisk. Syse viste fram de engelske retningslinjene, som var mye mer kortfattete.

Se video av Aslak Syse: del 1, del 2.

Lovløs lege vil ha makt
Den «lovløse legen» Dagfinn Haarr fra Kristiansand, kom så med et legevitenskaplig innlegg der han forklarte hvilken situasjon hans ruspasienter er i. De heroinavhengige har gitt hjernen for mye belønning tilført kunstig utenfra. Etter en periodes lykkelig bruk, vil heroinisten kun oppleve en «friskmelding» ved tilførsel, og ikke lenger få den samme rusen. Når heroinisten så slutter, vil vedkommende være i en ekstremt depressiv og kritisk fase, og det er i denne fasen Haar mener de fleste ber om hjelp. Da må vi kunne gi den umiddelbart, og ikke med 6-8 ukers ventetid slik det er i dag. Haarr kritiserte norsk behandling av ruspasienter for mangel på spesialister, og for å være villkårlig utformet. Han sammenliknet også den arbitrære utskrivingen fra LAR med en dødsstraff, da  sanksjonsregimet setter den narkomane en situasjonen som ofte fører til overdose. De to mest farlige situasjonene for en narkoman er i følge Haar rett etter å ha kommet ut av fengsel, og etter utskriving fra behandling. I tillegg mener Haar at vi har moderne varianter både av gjeldsfengsel og straffearbeide for de narkomane i Norge i 2010. Han sa det er mange leger som medisinerer narkomane, men på grunn av risiko for tilsynssaker foregår dette litt som når det selges «porno under disken». Haarr mente også at mange av hans pasienter hadde såkalte «cannabislunger», noe han mente var veldig skadelig (uten å si noe om det skyldtes cannabisen eller tobakken).

Relasjon, relasjon, relasjon. Veldig viktig for Haars behandling, noe som også rimer med Arild Knutsens ønsker om individuell tilpasning. Alle vil bli elsket og høre positive tilbakemeldinger, og pasientene må få ros og makt. Langt flere bruker denne muligheten riktig enn de som misbruker den, hevder Haar. Haar mener narkomani er en hjernesykdom, og ønsker moralisme og jusvesen ut av behandlingen – men ikke før vi har noe annet, som er bedre, på plass.

Se video av Dagfinn Haarr: del 1, del 2, del 3.

Brukerperspektiv, legalisering for å regulere
Gatefolkets forkjemper og årets osloborger, Arild Knutsen, leder for Foreningen for human narkotikapolitikk, holdt så et innlegg om brukernes urettferdige hverdag i Norge og legalisering av narkotika. Han fortalte om hvordan vi har ti tusen vanskeligstilte stoffbrukere i Norge, som blir kjeppjaget av samfunnet og som i hverdagen hele tiden må lete etter neste dose. De får ingen oppsøkende hjelp: den oppsøkende «hjelpen» er politiet, som trakasserer og plager dem. Forbudspolitikken er i følge Arild mislykket, diskriminerende og generaliserende.

De narkomane er i følge Arild disponert for sin sykdom. En av tjue gutter og en av ti jenter i Norge har i følge Arild opplevd seksuelt misbruk, og det er en hovedårsakene til narkomani. Han beskriver et samfunn der vi støter ut avvikere, som deretter inkluderes i narkomiljøet. Tragedien er at de som har blitt misbrukt ofte ender opp med å selge kroppen sin for å finansiere narkotika. Dermed ber vi, med vår politikk, om at misbruket og elendigheten fortsetter.

Arild forteller om hvordan det gikk da vi kriminaliserte alkohol, og at det er de samme folkepsykologiske faktorene som spiller inn: en forakt for svakhet. Han forteller også om hvordan USA gjennom sitt forbudshysteri og sin motreaksjon mot hippiebevegelsen fikk Norge til å gjennomføre forbudet, og antyder at det ikke er tilfeldig at vi ser hippiene røyke hasj i Slottsparken to år etter midlet ble fjernet fra norske apoteker. Hippiene var fiender av samfunnet.

Gjennom vår narkotikapolitikk mener Knutsen at vi legitimerer tortur og henrettelser i andre land.

Først på 1980-tallet begynte noen å snakke om sprøyteutdeling og skadereduksjon som følge av AIDS-epidemien. Også da var dette kontroversielt. Hver dag deles det ut 6900 sprøyter i Oslo. Men 70% av stoffbrukerne har allikevel hepatitt C, fordi det ikke deles ut fullstendige sett med sterilt vann, askorbinsyre o.l., slik Arild gjør.

Folk som får problemer med narkotika ber ikke om hjelp, for de frykter straff, i følge Knutsen.

Bivirkningene av Subutex er i følge Knutsen negative, det samme kan de være med metadon. I stedet burde vi medisinere med flere opiater tilpasset hver enkelt bruker, siden kroppen til brukere reagerer forskjellig på forskjellig medisinering. Vi burde bruke hele verktøyskapet: dolcontin, etc. også heroin.

Til slutt forteller Knutsen hvordan full legalisering er det eneste som kan gi oss full kontroll over rusmidlene, med vekt på all elendigheten og alle dødsfallene forbudet skaper både i utlandet og hjemme.

Se video av Arild Knutsens innlegg: del 1, del 2 (GA-TV). Del 1, del 2 (FHN).

Psykiateren Marc Reisinger fra Belgia
Reisinger viser oss hva Norge kan lære av erfaringer fra utlandet. I Frankrike og Belgia er det familielegene (fastlegen) som kan gi substitusjonsmedisin med en gang. Nesten all medisinering av narkomane foregår på denne måten. Han viser statistikk over hvor lave overdosetall Frankrike har i forhold til Norge, og hvordan deres substitusjonssystem faktisk fungerer og har gitt utslag statistisk, i motsetning til LAR, der man kan se en økning i overdoser selv etter metadon ble innført.

Mekanismene rundt heroinavhengighet fører før eller senere til at den avhengige vil be om hjelp. Det er viktig at vi da kan gi den hjelpen. Buprenorfin og metadon gir en normalisert tilstand i 24 timer slik at den narkomane kan slippe å jage etter neste dose.

Reisinger sammenlikner Norge og Belgia/Frankrike på mange områder, og viser hvordan de er blitt kvitt åpne russcener, omsetning av Subutex på det illegale markedet o.l. Man ser at det er mye mindre kriminalitet utenfor behandling enn hos de som får det. Reisinger mener at norske myndigheter ikke skal forsøke å hindre narkomane som drar til utlandet for å få substitusjonsmedisin, og at vi må innføre et liknende system som er mye mindre kostbart, enklere, og med lavere terskel, der legen kan gi medisin direkte. Med andre ord: liberalisere/fjerne regelverket og gi tillit til legene.

Se video av Reisinger: del 1, del 2.

Nye takter i utlandet
Førsteamanuensis Knut Papendorf ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi ved Universitetet i Oslo  forteller hvordan sprøyterommet i Oslo er altfor lite brukt, og at det ikke på langt nær dekker behovet. Dette skyldes i følge Papendorf at man ikke har godtatt skadereduksjon som prinsipp fullt ut i Norge. Hadde man hatt flere sprøyterom, kunne man fått realisert virkningen vi ser i de landene som har utstrakt bruk av slike skadereduserende tiltak.

Så forteller Papendorf om hvordan domstolene i Tyskland har avkriminalisert personlig bruk og besittelse av inntil 30 gram hasj. Til latter fra salen viser han fram en illustrasjon med hasjrøykende dommere, og antyder at de kanskje hadde egeninteresse i avgjørelsen. Hasjrøyking anses som et privat anliggende i Tyskland, så lenge det ikke går ut over andre, dvs. når det ikke brukes i nærheten av barn eller liknende.

Avkriminalisering av bruk og besittelse
Professor Ragnar Hauge beklager sin hese stemme, og sier «det kan jo ha mange årsaker» til latter fra salen. Hauge var sentral i straffelovskommisjonen som foreslo avkriminalisering i 2002, og forklarer litt om bakgrunnen for deres avgjørelse. Han sier omtrent det samme som på fagmøtet til SIRUS. Den triste historien om hvordan straffene for narkotika ble strengere enn for drap i Norge gjengis, og det vitses om en konkurranse partiene i mellom om hvem som var mest mot narkotika som foregikk på 80-tallet. Hauge viser til at strafferetten kun burde brukes mot skader som går direkte ut over andre, og at straff for bruk av narkotika er misbruk av strafferetten. Begrunnelsen for at Odd Einar Dørum avviste forslaget om avkriminalisering var de indirekte skadene narkotikabrukeren påførte sine nærmeste, signalet en avkriminalisering ville kunne gi, og kriminaliteten som følger i kjølvannet. Hauge reflekterer over begrunnelsen for at straffelovskommisjonen ikke ble hørt på dette punktet, og kommer fram til at den eneste begrunnelsen må være politikernes frykt overfor hvordan velgerne vil reagere. Han viser til at mange andre ting som er skadelige ikke er regulert gjennom strafferetten, slik som risikosport, alkohol (som er langt mer ødeleggende for familier i følge Hauge) og uvettige økonomiske disposisjoner. Videre tror han ikke noen vil oppfatte en avkriminalisering som et aksept for narkotikabruk.

Marihuana. (Creative Commons)

Regulert omsetning av cannabis og andre svakere stoffer
Willy Pedersen, professor ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo holdt så et innlegg der han tok til orde for et lovlig, regulert salg av cannabis, og et ennå mer regulert salg av tobakk, men advarte mot kriminalisering (Pedersen ønsker også å regulere salget av khat).

Pedersen sa han hadde ennå mer grunn til å beklage sin motstand mot cannabis enn det Ketil Lund hadde, fordi han tross alt har forsket på cannabis i 25 år.

Pedersen sier at mange opplever det han sier som ekstremt, men det er i følge ham vår 40-årige forbudspolitikk som egentlig er ekstrem. Det har vært en moralsk panikk mot ungdomsopprør og fremmede stoffer.

Så mye som Pedersen gjerne vil trylle bort stoffene, mener han vi må innse at det ikke er mulig. Vi må lære oss å leve med dem, og avslutte «war on drugs». Han forteller hvordan forbudet gir store penger til kriminelle, og finansierer krig og ustabilitet i utlandet.

Pedersen sier at ganske mange av cannabisbrukerne han har intervjuet har diagnosen ADHD, og bruker cannabis for å slappe av. Han sier også at det er en stor kultur rundt rusmidlet, og at mange av brukerne ser på dette som «sitt» rusmiddel, som er bedre enn alkoholen. Pedersen mener en regulert lovliggjøring vil minske omfanget av denne kulturen.

Problemene rundt hasjforbudet gjelder en større gruppe mennesker enn de som rammes av heroinpolitikken. Cannabis er i følge Pedersen skadelig, men litt mindre skadelig enn alkohol og tobakk. Derfor må vi se mot hvordan vi regulerer disse stoffene – vi kan klare å redusere bruken innenfor et lovlig system. Pedersen kan tenke seg et rusmonopol eller apotek som selger varene. Det er i følge Pedersen ikke særlig tiltrekkende å måtte stå i samme kø som sin nikotinavhengige bestemor for å kjøpe cannabis. Han trekker frem modeller vi nå ser i California og Nederland, og også det som er vedtatt i København, for legalisering av cannabis. Men han sier også at vi kan ta det beste fra disse modellene og få til en ennå bedre regulert kontroll i Norge.

Del 2 av Pedersens innlegg.

Nils Christie, norges mest kjente kriminolog. Foto: wickenden (Creative Commons)

Legenden Nils Christie
Christie er først og fremst veldig glad, og har ikke så mye å si. Han uttrykker stor glede over at det endelig er i ferd med å skje forandring på narkotikafeltet, og sier det er naturlig at dette møtet kom nå, slik at vi kan samle oss, vi som er mot denne politikken.

Han sier: det vi gjør er galt.

Det er noe som skriker, noe som ikke stemmer. Vi kan ikke ha det sånn. Narkotikapolitikken er i utakt med våre grunnverdier og våre rettslige standarder. Det avviker også fra kristen standard. Han sammenlikner det med alkoholpolitikken, og sier at vi i fremtiden kommer til å lure på hvordan dette kunne oppstå. Vi er nå ved et veiskille der flere og flere ser at dette går galt, i følge Christie.

Christie sier det har vært en gave å lytte til det som har blitt sagt på møtet. Han påpeker at det er mer og mer oppmerksomhet i media rundt det faktum at dette ikke går bra, og at vi MÅ gjøre noe. Tiden er overmoden. Og Christie er overlykkelig over det som skjer nå.

Han varsler også at det vil bli et nytt møte der Jack Cole fra Law Enforcement Against Prohibition (LEAP) – en gruppe politifolk som mener narkotikapolitikken er mislykket, kommer til Norge.

Se video av Nils Christiens kommentarer.

Innspill fra salen
Stortingsrepresentanten Thor Erik Forsberg fra Arbeiderpartiet forteller om når han stod fram for avkriminalisering i fjor høst, og hvilke reaksjoner han fikk. Mange politikere gir ham klapp på skulderen i det private, men offentlig har han blitt møtt med stillhet eller obligatorisk motstand.

En kvinne blant publikum forteller om hvordan hun savner møtesteder for mennesker der de kan delta, og drømmer om økologiske verksted etc. Selv om hun kanskje virker noe forvirret, tyder reaksjonen fra salen på at det er noe viktig å hente i ordene hennes – kanskje i hvordan samfunnet er blitt kaldere og mer systemisk: de narkomane har ikke noe sted å gå til, fellesrommene våre er borte.

Anne Solsvik, leder i Unge Venstre, forteller så om hvor vanskelig det har vært etter den massive kritikken de fikk da de kom med utspill for liberalisering av narkotikalovgivningen tidligere, og hvor uheldig de synes det var for å løse dette problemet at de ble møtt med polarisering. Unge Venstre er veldig glade for det som skjer nå.

Så kom et innlegg fra fengselslegen Kjetil Karlsen, som kan fortelle at «løsningene» Knut Storberget nå implementerer (og som han fremmer som et svar på kritikken i det siste) ikke fungerer i det hele tatt. Det legen sikter til er de såkalte rusmestringsenhetene (som fremmes sammen med krenkende ruskontrakter mot ungdom). Han mener Storberget bare forsøker å kanalisere ennå mer penger inn i justisvesenet uten at det finnes dokumenterbare virkninger. Han ber om støtte fra personene i salen, for hverken fagforening eller fengselsmyndigheter virker særlig mottakelige for hans observasjoner.

Den tidligere sjefen for SERAF, Helge Waal, tar tydelig brydd til ordet på slutten av møtet, og poengterer at han ikke er helt fornøyd med måten deler av statistikken etter hans syn har blitt misrepresentert på i løpet av møtet. Waal sier han ikke helt klarer å gi slipp på tanken om at økt tilgjengelighet fører til økt bruk. Men han sier seg enig i at norsk narkotikapolitikk har vært inhuman, med for mye straff. Waal er enig i at en nedkriminalisering eller en avkriminalisering er riktig.

Dette er slik jeg husker møtene, og det som kunne trekkes ut fra mine notater. Rettelser og supplerende kommentarer mottas med takk, skriv i kommentarfeltet under (har allerede brukt noe av informasjonen under for å oppdatere oppsummeringen).

Gateavisa har filmet deler av det andre møtet, og du finner opptakene på YouTube.
Les også mer på initiativtakernes nettsted, narkotikapolitikk.no.

Neste møte, Grunnverdier i narkotikapolitikken III, der blant annet Jan Egeland og Jack Cole fra LEAP skal holde innlegg avholdes den 3. mai. Les mer hos UiO, FHN og på Facebook. Gateavisa har en oppsummering av det tredje møtet.

Åpent fagmøte om avkriminalisering hos SIRUS

På tide å slutte med straff? Foto: dionhinchcliffe (Creative Commons)

Torsdag 11. februar ble det avholdt et åpent fagmøte om avkriminalisering av narkotika hos SIRUS. Innleggsholdere var Ragnar Hauge for straffelovskommisjonen som gikk inn for dette i 2002, Statistisk Sentralbyrå, lederen for Norsk Narkotikapolitiforening (NNPF) Anette Gultvedt, og Willy Pedersen.

Etterpå var det korte innlegg fra salen, med blant annet Helge Waal, Nils Christie, Arild Knutsen fra Foreningen for human narkotikapolitikk, Anne Line Bretteville-Jensen, en kvinnelig kriminolog, en ung mann som også var kriminolog, en fra ACTIS, en som jobbet med ungdom med rusproblemer, og en repesentant fra Norsk organisasjon for reform av marihuanalovgivningen (NORMAL).

De tre første på talerstolen
Ragnar Hauge fra Straffelovkommisjonen oppsumerte deres funn i 2002 der de konkluderte med at besittelse og erhverv av brukerdoser av narkotika ikke burde straffes. Disse problemene burde i følge utvalget løses i det sivile samfunn, dvs. i familien. Hauge pekte på at mange andre problemer slik som alkoholisme og økonomisk uansvarlighet ikke ble løst via strafferetten. Han minnet oss om Dørums svar om at dette ikke kommer på tale, men at man allikevel sendte instruks til politiet om å slutte å løpe etter de mest slitne rusmisbrukerne.

Statistisk Sentralbyrå (SSB) kom så med et nøytralt innlegg som viste relevant statistikk. Det ble poengtert at SSB ikke har statistikk over antallet som straffes for narkotikabruk eller hvilke typer narkotika eller mengder det dreier seg om. Det de derimot hadde av statistikk viste at det var to tusen narkotikalovbrudd i 1980, og at vi i dag har førti tusen i året. Altså en stor økning. Og det øker fortsatt. Det er særlig unge mennesker som straffes.

Anette Gultvedt fra NNPF holdt et innlegg der hun tok til orde for fortsatt kriminalisering. Dette ble begrunnet med hun ville verne barn og unge fra å havne i rusmisbruk. Hasj er i følge Gultvedt en hovedårsak til at folk blir rusmisbrukere. Ruskontrakt der ungdom får påtaleunnlatelse mot å gå med på jevnlige urinprøver var hennes forslag i debatten. Hun anklaget også techno- og rave-kulturen på 90-tallet for å ha bidratt til en økning i narkotikabruken, og poengterte at de fleste ungdommer ikke er tilhengere av legalisering (kanskje ikke så rart så kort tid etter de har blitt utsatt for skolens skremselspropaganda). Videre sa hun at man så større grad av eksperimentering med sentralstimulerende stoffer i Nederland.

Det mest klartenkte innlegget
Etter en kort pause holdt Willy Pedersen et innlegg som forklarte litt om hans synspunkt på legalisering. Pedersen skulle gjerne tryllet bort alle de ulovlige rusmidlene, men mente vi måtte innse at de er kommet for å bli, og at vi må håndtere problematikken annerledes. Han er fortsatt ikke sikker på akkurat hvordan cannabis og khat bør selges, men tenker seg kanskje en hybrid mellom apotek og vinmonopol med ennå strengere reguleringer enn vi har i dag. Oppsiktsvekkende nok kom det fram at mange politikere i ungdomspartiene samt flere sentrale rikspolitikere hadde møtt ham for å få et innblikk i cannabispolitikken etter hans utspill. Flere av disse hadde bedt om å få møte ham i hemmelighet, og de ser dette komme i utlandet, men kan ikke gå ut med noe ennå siden temaet er så betent.

Deltakelse fra salen
Så var det innlegg fra salen. Først fra ACTIS, som tok til forsvar for urinprøver og ruskontrakter. En student poengterte så at urinprøver var en traumatiserende og krenkende kontrollmetode som han ikke hadde noe tro på, og at folk bare begynte å røyke hasj igjen etter urinprøvene var over. Studenten var enig i at ungdom ikke skal bruke cannabis, men mente at det bør inn i en egen monopolordning i stedet for at man bruker urinprøver og forbud. Anette Gultvedt svarte på dette innlegget at hasj fører til tyngre rusmisbruk, derfor var det viktig å få en slutt på dette, hvorpå studenten sa at det ikke stemmer, til latter fra hele salen. En representant fra NORMAL holdt så et innlegg der han forklarte at de får mange henvendelser fra mennesker som opplever prøvene som krenkende. Nils Christie reklamerte for sitt møte om grunnverdier i narkotikapolitikken, og det ble snakket om hvordan samfunnets krav fører til rusmisbruk. De som faller ut av det akademiske rotteracet, og hvordan sosiale forskjeller i dag er mer skjult. Helge Waal snakket apolitisk om hvordan det ikke er gunstig å bade synapsene i kjemikalier. Det var så to kriminologer som uttalte seg, begge til fordel for en annen linje i narkotikapolitikken, og en poengterte spesielt at han ønsket å slippe å høre mer påstander om at hasj fører til heroin. En som jobbet med barn og ungdom med rusproblemer sa at problematikken ikke måtte isoleres på universitetet. Så fikk Arild Knutsen siste ord, hvorpå han tok til orde for relegalisering av all narkotika. Knutsen sa at avkriminalisering kun vil gjøre hverdagen litt lettere for brukere, men ikke løse hele problemet. Han sa at vi ikke hadde noen problemer før alt ble ulovlig, og at vi måtte gjøre alle stoffene lovlige for å slå bena under mafiaen. Det ble poengtert at hele land er i ubalanse og krig med titusener av dødsfall på grunn av krigen mot narkotika. Knutsen sa også at det er veldig alvorlig at mange som får problemer ikke tør å si ifra om dem på grunn av forbudet.

Debattstyrer forsøkte å få deltakerene til å fokusere på alternative straffereaksjoner og avkriminalisering, siden dette var tema, og sa fra at det hadde en tendens til å gli ut i større politisk debatt om vi ikke passet på. Det ble også sagt at media hadde fått nei til å filme, og publikum ble bedt om å ikke filme. Media var heller ikke ønsket. Dette ble begrunnet med at dette ikke var avklart med innleggsholderne, men man kan mistenke at det heller kan skyldes at SIRUS ikke vil at media skal oppfatte møtet som en støtte til avkriminalisering, at de ønsker å gå stille i dørene fordi det er et betent tema.

Korreksjoner mottas med takk: legg igjen en kommentar under.